Kapittel 9 - Stemmen på opptaket
Jeg svarte Maja at jeg ikke kunne love noe om hvor Emil skulle bo.
Men jeg lovet å hjelpe henne med å få kontakt med mennesker som kunne undersøke hvordan han hadde det, og sørge for at hun selv fikk hjelp.
Det tok nesten en time før hun svarte.
Da kommer jeg i morgen. Ingen andre enn deg og Anette.
Neste formiddag møtte vi henne ved en liten turvei utenfor Egersund.
Hun hadde lånt en mørk jakke og en lue som skjulte håret. Så snart hun så oss, stanset hun og undersøkte området.
«Han følger etter meg», sa hun.
«Har du sett ham?» spurte Anette.
«Ikke i dag. Men han vet hvem jeg snakker med.»
Vi satte oss på en benk.
Maja fortalte at hun hadde flyttet hjemmefra flere år tidligere. Etter morens død hadde hun forsøkt å hjelpe Emil, men faren hadde gjort kontakten stadig vanskeligere.
Hun hadde bedt Sander om et sted å oppholde seg da hun ikke lenger følte seg trygg i sin egen leilighet.
«Han sa at huset stort sett sto tomt når han var ute», forklarte hun. «Jeg lovet å ikke gå inn i rommene deres.»
«Men du kom inn på soverommet mitt.»
Hun så ned.
«Den natten hørte jeg pappa låse seg inn. Han ropte navnet mitt nede. Jeg gikk opp for å vekke deg, men han kom etter.»
«Hvorfor tok du ikke kontakt før?»
«Jeg var redd du ville ringe ham.»
Jeg ville si at det aldri ville skjedd.
Men før den uken hadde jeg sannsynligvis ringt Leif hvis noen fortalte at datteren hans gjemte seg i huset.
Han hadde vært den hyggelige naboen.
Maja tok frem telefonen.
«Jeg ringte mamma den kvelden hun døde. Hun svarte, men jeg tror ikke hun visste at samtalen fremdeles var tilkoblet.»
Hun spilte av en lydfil.
Først hørte jeg Astrid.
«Leif, la meg gå.»
En mann svarte, sint og lavmælt.
«Du tar ikke Emil fra meg.»
«Han er redd deg.»
Det kom en skrapende lyd.
Så et kort rop.
Og deretter stillhet.
Jeg kjente hånden til Anette finne min.
Opptaket sluttet.
Maja satt og så på den mørke skjermen.
«Dette er bare en kopi», sa hun. «Telefonen min gikk i stykker. Jeg klarte å redde en del av filen, men originalen ligger på minnebrikken.»
«Hva mer finnes på den?»
«Jeg vet ikke. Den ble liggende på opptak lenger enn dette.»
Hun så mot veien.
«Jeg gjemte den i bestemoren din sin gamle kiste i vår. Jeg var redd pappa skulle finne den hjemme hos meg.»
Jeg tenkte på nøkkelen Berit hadde gitt meg.
«Da kan vi finne den.»
Maja grep armen min.
«Du forstår ikke. Pappa vet om kisten.»
Jeg stirret på henne.
«Hvordan?»
«Fordi jeg fortalte ham om den da jeg var liten.»
May you like
Hun begynte å skjelve.
«Og i går kveld sendte han meg et bilde av Emil foran huset deres.»
