Kapittel 8 - Bestemors notatbok
Berit kom til Anette den ettermiddagen.
Hun hadde med seg en brun pappeske med gamle notatbøker.
«Solveig ville ikke at disse skulle bli borte», sa hun.
Jeg kjente igjen den blå boken øverst.
Bestemor hadde alltid brukt den til å notere telefonnumre, avtaler og huskelister.
Men mellom oppskrifter og gamle adresser fant jeg korte notater om Astrid.
12. november 2018. Astrid kom sent. Ville ikke bli kjørt hjem.
4. juni 2020. Hun spurte om døren bak skapet fremdeles kunne åpnes.
19. september 2022. Maja hentet en bag for moren. Astrid turte ikke komme selv.
Det var ingen store avsløringer.
Bare et mønster av små forsøk på å komme seg unna.
«Hvorfor gikk ikke bestemor til politiet?» spurte jeg.
Berit svarte forsiktig.
«Hun forsøkte å få Astrid til å søke hjelp. Men Astrid trakk seg ofte. Solveig var redd for å gjøre situasjonen farligere.»
Jeg bladde videre.
På en av de siste sidene hadde bestemor skrevet -
Jeg kan gi noen et sted å sove. Jeg kan ikke bestemme når de er klare til å dra.
Jeg lukket boken.
Bestemor hadde hjulpet så godt hun kunne.
Men hun hadde også måttet leve med grensene for det hun kunne gjøre.
«Hva med kvinnen på fotografiet?» spurte jeg.
Berit studerte bildet.
«Det er Ragnhild. Hun jobbet på et krisesenter på den tiden.»
«Kan vi kontakte henne?»
«Det må vi undersøke. Men vi skal ikke fortelle andre hvor noen oppholder seg uten at de selv ønsker det.»
Jeg nikket.
Den skjulte trappen var ikke bare en hemmelighet.
Den hadde vært en mulighet for mennesker som ikke hadde andre steder å gå.
Og Sander hadde brukt den samme hemmeligheten uten å fortelle meg det.
Jeg kjente både takknemlighet og sinne.
Før Berit gikk, la hun en nøkkel på bordet.
«Solveig ga meg denne. Den åpner en liten kiste i huset.»
«Hva ligger der?»
«Jeg vet ikke. Hun sa bare at jeg skulle ta vare på nøkkelen.»
Vi avtalte å undersøke kisten sammen neste dag.
Da Berit var gått, kom det en ny melding fra det ukjente nummeret.
Denne gangen var det et bilde.
Et nærbilde av en liten sølvfarget minnebrikke.
Under sto det -
Jeg har ikke originalen. Den ligger der Solveig oppbevarte de viktigste tingene sine.
Jeg skrev tilbake -
Er dette Maja?
Svaret kom raskt.
Ja.
Hvor er du?
Ingen svar.
Så dukket en siste melding opp.
Hvis jeg gir deg bevisene, lover du at Emil ikke blir sendt rett tilbake til pappa?
May you like
Jeg stirret på skjermen.
Det var et løfte jeg ikke kunne gi.
