Kapittel 12 - Emils hemmelighet
Jeg ringte Nina før jeg svarte på beskjeden fra Emil.
Hun ba meg ikke møte ham alene uten å avtale det, særlig med tanke på truslene som var kommet.
Vi ble enige om at Emil kunne møte en voksen han stolte på, med mulighet til å snakke med politiet etterpå.
Han valgte biblioteket i Egersund.
Da jeg kom dit sammen med Anette, satt han ved et bord innerst i lokalet.
Han var en tynn gutt med mørkt hår og store hender som virket for lange i forhold til resten av kroppen.
Han hadde morens øyne.
«Hei, Emil.»
Han nikket.
«Maja vet ikke at jeg er her.»
«Vil du at vi skal si fra til henne?»
«Etterpå.»
Han hadde en liten ryggsekk ved føttene.
Jeg satte meg overfor ham.
«Du bestemmer selv hva du vil fortelle.»
Han så ned på bordet.
«Pappa sier at mamma døde fordi hun skyndte seg ut.»
Jeg ventet.
«Men hun var inne.»
Han tok opp en gammel telefon.
Skjermen var sprukket.
«Jeg filmet litt den kvelden. Jeg ville egentlig sende noe til Maja.»
Han bladde gjennom bildene.
Så viste han meg et kort opptak.
Det var tatt fra gangen hjemme hos dem.
Astrid lå på kjøkkengulvet.
Hun beveget seg.
Jeg hørte henne si -
«Emil, ring etter hjelp.»
Bildet ristet.
Så kom Leifs stemme.
«Legg bort den telefonen.»
Opptaket sluttet.
Jeg kjente det som om gulvet sank under meg.
«Når tok du dette?»
Emil viste meg tidspunktet som var lagret på telefonen.
Klokken var 22.14.
«Pappa sa til Maja at han fant mamma utenfor tidligere på kvelden», sa han. «Men hun var inne lenge etterpå.»
Han begynte å gråte.
«Jeg ville ringe. Han sa at hvis jeg gjorde det, ville politiet tro at det var jeg som hadde dyttet henne.»
Jeg flyttet stolen litt nærmere.
«Emil, du var et barn som var redd.»
«Jeg burde ha gjort noe.»
«Du prøvde.»
Han ristet på hodet.
«Det var jeg som sa til mamma at hun måtte komme inn igjen. Pappa hadde bedt meg hente henne.»
Det var dette Leif hadde brukt mot ham.
Ikke et bevis på skyld.
Et minne han kunne gjøre om til skyldfølelse.
Jeg fortalte Emil at videoen måtte vises til politiet, og at han ikke skulle bære ansvaret for morens død alene.
Han nikket.
Så tok han frem en sammenbrettet lapp.
«Jeg tror pappa vet at jeg har snakket med noen.»
På lappen hadde han skrevet -
Han tok telefonen min i går. De meldingene til Maja var ikke fra meg.
Jeg kjente en kald bølge gjennom kroppen.
«Hvor er faren din nå?»
Emil så mot vinduet.
«Han skulle hente meg etter skolen.»
«Hvor skal dere?»
«Til hytta hans i Sokndal.»
May you like
Han ble enda blekere.
«Men han sa at vi måtte stoppe ved huset ditt først.»
