Kapittel 16 - Brannen
«Ring 110», sa jeg til Sander. «Fortell dem om den skjulte trappen.»
«Jeg gjør det nå.»
Jeg hørte ham trekke pusten.
«Ida, du må ikke komme hit.»
Han hadde rett.
Jeg ba Anette kjøre meg til et sted et stykke unna huset, der vi kunne møte politiet. Underveis ringte jeg Nina og fortalte alt jeg visste om baktrappen.
Da vi nærmet oss, så jeg røyken.
Den steg over hustaket som en mørk søyle mot den grå himmelen.
Jeg hadde sett røyk fra piper og bål på Jæren hele livet.
Dette var annerledes.
Den var tykk og urolig.
Og den kom fra huset mitt.
Sander sto ved porten da vi kom frem.
Han løp bort til bilen.
«Maja er der inne», sa han.
«Har du sett henne?»
«Jeg hørte henne rope fra etasjen over vedskjulet.»
«Hvor er Leif?»
«Jeg så ham komme ut av skjulet. Han gikk mot varebilen, men snudde da han hørte sirenene.»
Sander pekte mot veien.
To politibiler hadde nettopp kommet.
Brannvesenet var på vei.
Jeg tok frem plantegningen jeg hadde lagret på telefonen og viste den til betjentene.
«Det finnes en smal trapp mellom vedskjulet og soverommet i andre etasje.»
En av betjentene studerte tegningen.
«Er den fremkommelig?»
«Ja. Maja har brukt den. Men åpningen øverst er skjult bak et skap.»
Jeg forklarte nøyaktig hvor skapet sto, og hvordan døren var plassert.
Brannfolkene fikk opplysningene da de kom.
Vi måtte trekke oss lenger unna.
Jeg hatet hvert skritt.
Det var mitt hus.
Min trapp.
Mennesket der inne var noen jeg hadde lært å kjenne, noen jeg hadde lovet å hjelpe.
Men jeg kunne ikke gå inn og gjøre situasjonen farligere.
Vi sto ved bilen mens brannfolkene arbeidet.
Minuttene føltes uendelige.
Så ble et vindu i andre etasje åpnet.
En av brannfolkene kom til syne.
Jeg hørte noen rope at de hadde funnet en person.
Jeg begynte å gråte.
Kort tid etter ble Maja båret ut.
Hun hostet kraftig og hadde sot i ansiktet. Ambulansepersonellet tok seg av henne med en gang.
Jeg fikk ikke gå bort før de hadde undersøkt henne.
Da hun endelig fikk øye på meg, løftet hun hånden.
I den holdt hun et lite stykke blått stoff.
Astrids skjerf.
«Jeg fant det», hvisket hun.
«Det viktigste er at du er ute.»
Hun begynte å gråte.
«Pappa sa at han visste hvor Emil var. Han lovet å la ham være hvis jeg kom alene.»
Jeg tok hånden hennes.
«Emil er trygg.»
«Han ville ha minnebrikken.»
«Den er hos politiet.»
Hun lukket øynene.
«Da sa han at ingen skulle få beholde huset som hadde hjulpet mamma.»
Jeg kjente kulden komme tilbake.
Leif hadde altså visst hvorfor bestemor lot kvinner bruke baktrappen.
Og han hadde hatet henne for det.
En betjent kom bort.
«Leif Lunde er stanset av politiet», sa han.
Jeg nikket.
Det var først da Sander la en jakke rundt skuldrene mine, at jeg oppdaget hvor mye jeg skalv.
Bak oss fortsatte brannfolkene å arbeide.
Vinden hadde tatt seg opp.
En del av taket over vedskjulet var skadet, og vann rant nedover de hvite veggene.
Jeg så på huset som bestemor hadde overlatt til meg.
Det var skadet.
May you like
Men menneskene var ute.
Og for første gang siden jeg våknet av pusten i nakken, visste jeg at ingen fremmed lenger sto skjult i gangen.
