Kapittel 14 - Et hus fullt av hemmeligheter
Lørdag morgen dro jeg hjem sammen med Anette og Berit.
Jeg hadde avtalt at en låsesmed skulle se på dørene, og politiet visste at vi skulle være der.
Det føltes underlig å gå inn i mitt eget hus som om jeg var på besøk.
Jeg gikk fra rom til rom.
På kjøkkenet hang fremdeles bestemors gamle veggklokke.
I stuen sto lenestolen hennes ved vinduet.
Jeg hadde alltid forbundet huset med trygghet.
Nå så jeg også alle stedene hvor noen kunne gjemme seg.
Da låsesmeden var ferdig med arbeidet sitt, gikk jeg opp for å se på baktrappen.
Døren bak skapet sto lukket.
Jeg åpnet den.
Den smale trappen var tom.
På veggen hang en liten krok som jeg aldri hadde lagt merke til før.
Der hang et falmet fotografi av bestemor.
Noen hadde skrevet en beskjed på baksiden -
Hun sa at man aldri skulle skamme seg over å trenge et trygt sted.
Det måtte være Maja som hadde lagt det der.
Jeg tok bildet med meg ned.
Berit satt ved spisebordet.
«Jeg tror Solveig hadde vært glad for at Maja fortalte sannheten», sa hun.
«Tror du det?»
«Ja. Men hun hadde nok også vært sint på oss andre.»
Jeg satte meg.
«Hvorfor?»
«Fordi vi lot Leif bestemme hvordan vi skulle forstå familien hans.»
Jeg tenkte på hvor mange ganger jeg hadde hørt ham omtale Astrid som vanskelig og Maja som ustabil.
Jeg hadde aldri stilt spørsmål.
Ikke før kvinnen pustet meg i nakken.
Berit tok hendene mine.
«Du kan ikke endre det vi gjorde den gangen. Men du kan bestemme hva du gjør nå.»
Jeg nikket.
Senere pakket jeg klær og arbeidsutstyr.
Jeg hadde bestemt meg for å bli hos Anette til jeg følte meg trygg hjemme.
Ute på gårdsplassen fant jeg ferske hjulspor i den våte grusen.
De gikk helt bort til vedskjulet.
Jeg hadde ikke sett noen bil komme.
Anette sto bak meg.
«Tror du det er Leif?»
«Jeg vet ikke.»
Vi undersøkte ikke skjulet.
Jeg tok bilder og ringte politiet.
Mens vi ventet på svar, oppdaget jeg noe annet.
På den hvitmalte døren var det risset inn tre ord.
Hold deg unna.
Jeg kjente ikke igjen håndskriften.
Men budskapet var tydelig.
May you like
Det gamle huset hadde blitt en trussel for noen.
Og den personen hadde ikke tenkt å la oss være i fred.
