Kapittel 11 - Kisten på loftet
Fredag formiddag møtte jeg Nina og en kollega utenfor huset.
Berit hadde kommet for å vise dem kisten, og jeg hadde gitt tillatelse til at de kunne undersøke den.
Vi gikk opp på loftet.
Lyset falt skrått inn gjennom et lite vindu. Det luktet støv, linolje og gamle aviser.
Kisten sto under vinduet.
Den var av mørkt tre, med jernbeslag og en enkel lås.
Jeg hadde sett den hele livet.
Som barn hadde jeg trodd den inneholdt bestemors brudekjole.
Berit ga nøkkelen til Nina.
Låsen gikk opp med et tørt klikk.
Øverst lå et ullsjal, en liten boks med julepynt og flere konvolutter.
Under dem fant Nina en stoffpose.
Inni lå en sølvfarget minnebrikke pakket i papir.
På papiret sto det -
Original. Må ikke slettes.
Maja hadde altså fortalt sannheten om hvor hun hadde gjemt den.
Nina dokumenterte funnet og tok hånd om brikken.
Jeg var lettet.
Samtidig ble jeg reddere.
Hvis dette var det Leif lette etter, kunne han allerede ha forstått at politiet var på sporet av noe.
Under kisten lå det en gammel konvolutt med bestemors navn.
Den var ikke forseglet.
Jeg ba Nina se på den før jeg rørte noe.
Inni lå et brev fra Astrid, datert fire år tidligere.
Solveig, jeg vet at du synes jeg burde dra. Men Emil tror at alt som skjer hjemme, er hans skyld. Hvis jeg reiser uten ham, vet jeg ikke hva Leif vil gjøre.
Jeg måtte stoppe.
Det var nesten umulig å lese videre.
Astrid hadde skrevet at hun var redd, men at hun ikke hadde gitt opp tanken på å skape et annet liv.
Brevet sluttet slik -
Hvis jeg ikke tør neste gang, må du ikke tenke at du gjorde for lite. Du var den eneste som lot meg komme uten å stille spørsmål først.
Berit satte seg på en gammel stol.
Hun gråt uten lyd.
Da vi kom ned igjen, sto Leifs varebil utenfor porten.
Han hadde gått ut og sto med armene i kors.
Nina ba meg bli inne mens hun gikk bort til ham.
Jeg kunne ikke høre samtalen gjennom vinduet.
Men jeg så Leif peke mot loftet.
Deretter slo han håndflaten mot panseret på bilen.
Nina reagerte ikke på utbruddet.
Hun fortsatte å snakke rolig.
Til slutt satte Leif seg inn og kjørte.
Jeg kjente en merkelig ro.
For første gang hadde han ikke fått styre samtalen.
Så ringte telefonen min.
Det var Anette.
«Ida, jeg har akkurat fått beskjed fra Berit.»
«Om hva?»
«Emil tok kontakt med henne fra skolen. Han vil snakke med deg.»
Jeg lukket øynene.
May you like
«Hvorfor meg?»
«Fordi han sier du er den eneste voksne som vet hvor mamma pleide å gjemme seg.»
