Kapittel 1 - Pusten i mørket
Jeg våknet av at noen pustet meg i nakken.
Mannen min var på jobb i Nordsjøen.
Jeg bodde alene i huset.
Likevel kjente jeg varm pust mot huden, så nær at de små hårene i nakken reiste seg.
Klokken på nattbordet viste 03.17.
Jeg lå helt stille.
Utenfor slo regnet mot soveromsvinduet. Vinden fra havet fikk det gamle huset til å knake, men lyden ved øret mitt kom verken fra vinden eller veggene.
Noen trakk pusten.
Langsomt.
Forsiktig.
Som om vedkommende prøvde å puste uten å bli oppdaget.
Jeg ville snu meg, men kroppen nektet å lystre.
Så kjente jeg fingertupper mot skulderen.
En kvinnestemme hvisket -
«Ikke snu deg.»
Hjertet hamret så hardt at jeg nesten ikke hørte fortsettelsen.
«Han står i døren.»
Jeg stirret mot den mørke åpningen mellom soverommet og gangen.
Der sto en mann.
Jeg så bare omrisset. Han var høy og bred over skuldrene. I den ene hånden holdt han noe som fanget et svakt glimt fra vinduet.
Han beveget seg ikke.
Kvinnen bak meg klemte skulderen min.
«Lat som du sover.»
Jeg hadde aldri hørt stemmen hennes før.
Likevel adlød jeg.
Sekundene gikk.
Så knirket gulvbordet utenfor soverommet.
Mannen kom nærmere.
Jeg lukket øynene og kjente madrassen gi etter bak ryggen min. Kvinnen hadde flyttet seg.
Et nytt skritt.
Nå måtte han stå ved fotenden.
Jeg grep telefonen under puten.
Skjermen lyste opp.
Mannen stanset.
«Hvem er der?» ropte jeg.
Ingen svarte.
Jeg slo på nattbordlampen.
Døren sto åpen.
Gangen var tom.
Og da jeg snudde meg mot den andre siden av sengen, var kvinnen også borte.
Jeg satt lenge uten å bevege meg. Deretter låste jeg soveromsdøren og ringte 112.
«Det har vært noen inne i huset mitt», sa jeg.
Operatøren stilte spørsmål mens jeg forsøkte å få kontroll over pusten. Jeg fortalte om kvinnen, mannen og den åpne døren.
«Er du alene nå?»
«Det vet jeg ikke.»
Jeg fikk beskjed om å holde meg bak den låste døren og vente på politiet.
Mens vi snakket, oppdaget jeg noe på puten ved siden av min.
En lang, mørk hårstrå.
Mitt eget hår var lyst og stoppet ved skuldrene.
Jeg bøyde meg nærmere.
Det var også en liten flekk på putetrekket.
Friskt blod.
Da hørte jeg tre svake dunk inne fra veggen bak klesskapet.
May you like
Og en stemme som hvisket -
«Vær så snill. Ikke fortell ham hvor jeg er.»
