Kapittel 7 - Det som ikke kunne bevises
Neste morgen satt jeg på politistasjonen i Egersund.
Overfor meg satt Nina Nærland, en etterforsker med kort mørkt hår og en rolig stemme.
Hun hadde fotografiene mine på bordet.
«Jeg vil være tydelig», sa hun. «Vi tar opplysningene alvorlig. Men vi må skille mellom det du har sett, det Maja har fortalt, og det vi foreløpig kan dokumentere.»
Jeg nikket.
Det var vanskelig å høre.
Likevel var det fornuftig.
Jeg fortalte om pusten i nakken, mannen i døren og den skjulte trappen. Deretter om Leifs nøkkel og opplysningene fra Berit.
Nina stilte spørsmål som tvang meg til å tenke nøyaktig.
Hadde jeg faktisk sett mannens ansikt?
Nei.
Hadde Maja vist meg opptaket?
Nei.
Hadde Sander bekreftet at han lot henne oppholde seg i huset?
Ja.
«Vi trenger å snakke med Maja direkte», sa Nina.
«Hun er redd for broren.»
«Da må vi undersøke hvordan han har det. Vi kan også sørge for at hun får informasjon om hjelp og beskyttelse.»
Jeg så på henne.
«Hun tror ikke noen vil tro henne.»
«Da får vi vise henne at hun blir hørt. Det betyr ikke at vi kan konkludere før vi har undersøkt saken.»
Nina ba meg kontakte henne hvis Maja dukket opp igjen.
Jeg skulle ikke forsøke å lokke frem en tilståelse fra Leif eller møte ham alene.
På vei ut stoppet jeg.
«Det er én ting jeg ikke forstår. Hvorfor skulle han lete etter noe i huset mitt?»
«Det er et av spørsmålene vi må finne svar på.»
Da jeg kom tilbake til Anette, hadde noen lagt en konvolutt i postkassen hennes.
Det sto bare navnet mitt på den.
Inni lå et falmet fotografi.
Astrid Lunde sto foran bestemors hus med armene rundt Maja og en yngre kvinne jeg ikke kjente.
På baksiden sto det -
August 2019. Første gang vi forsøkte å dra.
Under datoen var det skrevet med en annen penn -
Hun prøvde igjen i februar. Denne gangen kom hun aldri tilbake.
Jeg viste bildet til Anette.
«Maja må ha lagt det her», sa hun.
«Hvordan visste hun at jeg var hos deg?»
Anette så på meg.
Det samme spørsmålet hadde slått henne.
Da ringte mobilen min.
Et ukjent nummer.
Jeg svarte.
Ingen sa noe.
Så hørte jeg en kjent mannsstemme.
«Du burde ha hørt på meg, Ida.»
Leif.
«Hvor er Maja?» spurte han.
Jeg kjente halsen snøre seg sammen.
«Jeg vet ikke.»
«Hun er ikke frisk. Hun får andre til å tro på ting som ikke har skjedd.»
«Da kan du snakke med politiet.»
Han pustet tungt.
«Ikke bland deg inn i noe som ødela familien min for lenge siden.»
Så la han på.
Jeg sto lenge med telefonen mot øret.
May you like
Denne gangen hadde han ringt meg.
Og jeg hadde hørt hvert eneste ord.
