Kapittel 18 - Sannheten kommer frem
Tre måneder etter brannen var huset fremdeles ubeboelig.
Vedskjulet måtte bygges opp igjen, og deler av den gamle baktrappen var blitt skadet av varme og vann.
Jeg hadde leid en liten leilighet i Egersund.
Sander bodde et annet sted.
Vi møttes av og til for å diskutere forsikring, reparasjoner og alt det praktiske som følger når et ekteskap ikke lenger er slik det var.
Han hadde begynt å snakke med en rådgiver om hvordan han hadde håndtert konflikter og vanskelige situasjoner.
Jeg hadde også søkt hjelp.
Ikke fordi noen hadde sagt at jeg måtte.
Men fordi jeg ikke ville bruke resten av livet på å lytte etter fremmede skritt.
Maja og Emil hadde fått støtte til å etablere en tryggere hverdag.
Det var ikke enkelt.
Emil hadde mareritt og perioder hvor han ikke orket å gå på skolen.
Maja hadde dager hvor hun ble sint uten å forstå hvorfor, og andre dager hvor hun knapt ville stå opp.
Likevel skjedde det små endringer.
De begynte å lage middag sammen igjen.
De kunne snakke om moren uten at begge brøt sammen.
Og Emil hadde begynt å spille fotball med venner.
En ettermiddag ringte Nina og ba meg komme til en samtale.
Hun kunne ikke fortelle alt fra etterforskningen, men hun ga meg informasjon om utviklingen i saken.
Undersøkelsene av originalopptaket hadde gitt politiet et klarere bilde av tidsforløpet den kvelden Astrid døde.
Opptaket var lengre enn kopien Maja hadde klart å redde.
Sammen med Emils video og andre opplysninger tydet det på at Astrid var blitt utsatt for vold inne i huset, og at forklaringen om en tilfeldig utendørs ulykke ikke stemte.
Politiet undersøkte også hvorfor hjelpen var blitt tilkalt så sent.
Jeg spurte om Leif hadde innrømmet noe.
«Det kan jeg ikke gå nærmere inn på nå», svarte Nina.
Jeg nikket.
Det var ikke lenger avgjørende for meg å høre en tilståelse.
Jeg ville at sannheten skulle undersøkes ordentlig.
Før jeg gikk, fortalte Nina at også brannen ble etterforsket som en mulig påsatt brann.
Det var funnet forhold som tydet på at den ikke hadde oppstått tilfeldig.
Jeg kjørte hjem til leiligheten.
På kjøkkenbordet lå bestemors blå notatbok.
Jeg åpnet den på en tilfeldig side.
Der sto det en handleliste og en avtale hos tannlegen.
Jeg måtte smile.
Bestemor hadde ikke levd et liv som bare handlet om å redde andre.
Hun hadde også kjøpt brød, glemt nøkler og irritert seg over regninger.
Men hun hadde gjort plass til mennesker når hun kunne.
Jeg begynte å skrive ned det jeg husket om henne.
Ikke bare hemmelighetene.
Også de vanlige dagene.
En uke senere kom Maja på besøk.
Hun hadde med seg et fotografi av Astrid.
Det var tatt på stranden en sommerdag. Hun sto barbeint i sanden og lo mot kameraet.
«Dette er mamma», sa Maja.
Jeg så lenge på bildet.
«Det er sånn hun fortjener å bli husket.»
Maja satte seg ved siden av meg.
«Tror du vi noen gang blir ferdige med alt dette?»
Jeg tenkte meg om.
«Jeg tror vi kan få et liv som ikke bare handler om det.»
Hun nikket.
Så tok hun frem en liten notatbok.
May you like
«Jeg har begynt å skrive ned historier om henne.»
Vi satt resten av ettermiddagen og skrev.
