Kapittel 15 - Meldingen fra baktrappen
Søndag formiddag kom Sander hjem.
Jeg møtte ham ikke på flyplassen.
Han kjørte direkte til Anette etter at han hadde kommet seg fra Stavanger.
Da jeg åpnet døren, virket han eldre enn da han dro.
Han hadde fremdeles den samme mørkeblå jakken og den slitte bagen han alltid brukte offshore.
«Hei», sa han.
«Hei.»
Vi sto lenge uten å si noe.
Så ba jeg ham komme inn.
Anette lot oss sitte alene på kjøkkenet.
Sander fortalte at han hadde kontaktet politiet og gitt opplysninger om det han hadde sett tidligere.
Han hadde også fortalt om Majas opphold i baktrappen.
«Jeg burde ha snakket med deg først», sa han.
«Ja.»
«Jeg trodde jeg beskyttet henne.»
«Du lot meg være uvitende om hvem som hadde tilgang til hjemmet vårt.»
Han så ned.
«Jeg vet det.»
«Og da hun kom tilbake, visste du at det kunne være farlig.»
«Jeg forsto det for sent.»
Jeg tok av meg gifteringen og la den på bordet.
Han stirret på den.
«Betyr det at du vil gå fra meg?»
«Det betyr at jeg trenger tid til å finne ut om jeg kan stole på deg.»
Han nikket.
Det var ingen stor krangel.
Kanskje var det derfor det gjorde så vondt.
Før han gikk, sa han -
«Jeg skal hjelpe til med huset. Men bare hvis du vil.»
«Vi får se.»
Etterpå ringte Maja.
Hun hadde fått hjelp til å oppholde seg et trygt sted, og Emil var også ivaretatt.
Hun fortalte at broren hadde sovet nesten hele natten.
«Han virker roligere», sa hun.
«Hvordan går det med deg?»
«Jeg vet ikke ennå.»
Jeg forsto henne.
Så ble stemmen hennes alvorlig.
«Ida, jeg kom på noe.»
«Hva da?»
«Jeg la igjen mammas blå skjerf i baktrappen. Det var det siste jeg hadde som luktet som henne.»
«Jeg kan hente det når politiet er ferdig der.»
«Du trenger ikke. Jeg ville bare vite at det fremdeles var der.»
Jeg lovet å undersøke det senere.
Vi avsluttet samtalen.
Et kvarter etterpå kom en ny melding fra Maja.
Jeg er lei for det. Jeg trodde han ville la Emil være i fred.
Jeg ringte straks tilbake.
Ingen svarte.
Så kom enda en melding.
Ikke kom til huset.
Jeg reiste meg så fort at stolen veltet.
Anette kom løpende.
«Hva skjer?»
Jeg viste henne skjermen.
Hun ringte politiet mens jeg forsøkte å få tak i Maja igjen.
Da kom en tredje melding.
Bare ett ord.
Skapet.
Jeg kjente igjen stedet hun mente.
Døren til baktrappen.
Og plutselig forsto jeg hvor hun var.
Jeg tok telefonen og ringte Sander.
«Ikke kjør hjem alene», sa jeg da han svarte. «Maja er der.»
«Hvordan vet du det?»
«Hun sendte meg en melding.»
Han nølte.
«Ida, jeg er allerede på vei dit. Leifs varebil sto parkert ved innkjørselen.»
Jeg kjente blodet bruse i ørene.
«Ikke gå inn.»
«Jeg har ikke tenkt å gjøre det.»
Så hørte jeg en lyd gjennom telefonen.
Et skarpt smell.
Sander bannet lavt.
«Ida.»
May you like
«Hva?»
«Det kommer røyk fra vedskjulet.»
