Kapittel 13 - Det Emil ikke skulle bære
Nina kom til biblioteket.
Hun snakket først med Emil mens vi andre ventet på gangen.
Da hun kom ut, sa hun at de tok opplysningene svært alvorlig. Det ble satt i gang nødvendige undersøkelser og tiltak for å ivareta sikkerheten hans.
Jeg fikk ikke alle detaljene.
Det hadde jeg heller ikke krav på.
Men Emil skulle ikke sendes rett tilbake til faren uten at situasjonen var vurdert.
Han fikk snakke med en fagperson, og det ble arbeidet med en midlertidig trygg løsning.
Maja kom senere samme ettermiddag.
Da hun så broren, stanset hun midt i gangen.
«Emil?»
Han reiste seg.
Hun gikk bort til ham og holdt rundt ham så hardt at han begynte å gråte.
«Jeg trodde du hatet meg», sa han.
«Hvorfor skulle jeg hate deg?»
«Fordi jeg ikke sa sannheten.»
Maja trakk seg litt tilbake og tok ansiktet hans mellom hendene.
«Du var fjorten år. Du skulle aldri ha vært alene med det.»
Jeg gikk ut på gangen.
Den samtalen tilhørte dem.
Anette sto ved vinduet.
«Hvordan går det med deg?» spurte hun.
Jeg tenkte på Sander, huset og bestemors brev.
«Jeg vet ikke.»
Hun nikket.
«Det er lov.»
Senere ringte Sander.
Han hadde fått beskjed om at han kunne reise hjem søndag, dersom transporten gikk som planlagt.
«Jeg vil gjerne møte deg», sa han.
«Vi kan snakke.»
«Tror du vi kan ordne dette?»
Jeg så ut over parkeringsplassen.
«Jeg vet ikke det heller.»
Han ble stille.
Så sa han -
«Jeg har tenkt mye på Astrid.»
«Hva med henne?»
«En gang, for noen år siden, så jeg Leif ta hardt tak i armen hennes. Det var i et selskap. Hun ba ham slippe.»
«Hva gjorde du?»
«Ingenting.»
Jeg lukket øynene.
«Hvorfor forteller du meg det først nå?»
«Fordi jeg har brukt mange år på å late som jeg ikke forsto hva jeg så.»
Jeg sa at han burde fortelle politiet det han husket.
Han lovet å gjøre det.
Da samtalen var slutt, kjørte jeg til Anette.
For første gang på flere dager satte vi oss ved kjøkkenbordet uten å diskutere hva vi skulle gjøre videre.
Hun satte frem brødskiver og te.
Jeg spiste nesten ingenting.
Like før midnatt fikk jeg en melding fra Nina.
Hun kunne ikke dele detaljer fra etterforskningen, men ville forsikre seg om at jeg fremdeles oppholdt meg hos Anette.
Jeg svarte ja.
Så kom en annen melding.
Denne var fra et ukjent nummer.
Du tror du har reddet dem. Du aner ikke hva du har ødelagt.
Jeg viste den til Anette.
Hun ba meg sende den videre til politiet.
Det gjorde jeg.
Likevel sov jeg dårlig.
May you like
Ikke fordi jeg fremdeles hørte pust bak meg.
Men fordi jeg nå visste at noen kunne være redde i årevis uten at menneskene rundt dem skjønte hvor alvorlig det var.
