Kapittel 10 - Gutten som sa ingenting
Vi gikk rett til politiet.
Denne gangen var Maja med.
Hun satt mellom meg og Anette mens Nina Nærland lyttet til opptaket og stilte spørsmål om hvor filen kom fra.
Maja fortalte også om bildet av Emil.
«Jeg vil bare vite at han er trygg», sa hun.
Nina svarte ikke med et løfte hun ikke kunne holde.
Hun forklarte at opplysningene måtte undersøkes, og at de ville samarbeide med relevante tjenester om bekymringen for Emil.
«Vi trenger også originalfilen», sa hun. «Hvis den finnes, er det viktig at den blir håndtert på en måte som bevarer opplysningene.»
Jeg fortalte om kisten.
Nina ba oss la være å åpne eller flytte mulige bevis før de hadde vurdert hvordan det skulle gjøres.
Maja sa seg villig til å vise hvor den sto.
Da vi gikk ut, virket hun utslitt.
«Jeg trodde det skulle føles bedre», sa hun.
«Hva da?»
«Å fortelle noen alt.»
«Det kan ta tid», svarte Anette.
Maja så bort.
«Jeg har brukt åtte måneder på å tro at det var min skyld.»
«Hvorfor?»
Hun svelget.
«Mamma hadde spurt om hun kunne komme til meg den helgen. Jeg sa at hun måtte vente. Jeg hadde ikke plass.»
Jeg hadde ingen trøst som kunne gjøre det ugjort.
«Du kunne ikke vite hva som ville skje», sa jeg.
Hun begynte å gråte stille.
Senere samme dag ringte Nina.
De hadde startet arbeidet med å få snakket med Emil uten faren til stede.
Det var ikke noe de kunne fortelle meg mer om på det tidspunktet.
Jeg takket henne.
Så ringte Sander.
«Jeg har snakket med arbeidslederen min», sa han. «Jeg kommer hjem så snart jeg kan reise fra plattformen.»
«Du trenger ikke komme for min skyld.»
«Jeg vet at du er sint.»
«Dette handler ikke bare om at jeg er sint.»
Han pustet tungt.
«Jeg har sett Leif være hard mot Maja før. Da hun var yngre.»
Jeg lukket øynene.
«Hvorfor hjalp du ham med huset vårt?»
«Fordi jeg lot meg overbevise om at det var familieproblemer jeg ikke skulle blande meg inn i.»
Jeg svarte ikke.
«Ida, jeg skammer meg.»
«Det er ikke jeg du først og fremst skylder en unnskyldning.»
Han nikket langsomt.
Etter samtalen gikk jeg ut på trappen hos Anette.
Himmelen over Jæren var lysere enn den hadde vært på flere dager.
Likevel føltes alt tyngre.
Da kom en ny melding til Maja, som satt inne i stuen.
Hun viste den til meg.
Den kom fra Emils telefon.
Ikke kom hjem. Pappa har funnet ut hvor opptaket er.
Et minutt senere kom enda en melding.
Han sier at hvis du går til politiet igjen, skal han fortelle dem hva jeg gjorde den natten mamma døde.
Maja grep telefonen så hardt at knokene ble hvite.
«Hva mener han med det?» spurte jeg.
Hun løftet blikket.
May you like
«Jeg vet ikke.»
Men jeg så at hun var redd for svaret.
