Kapittel 6 - Løgnen fra Nordsjøen
Jeg ringte Sander med en gang.
Han svarte etter andre signal.
«Hvor lenge har du visst at Maja var her?» spurte jeg.
Han ble stille.
«Ida, hør på meg.»
«Svar.»
Han trakk hånden over ansiktet.
«Siden i vår.»
Jeg måtte sette meg.
«I vår?»
«Hun kontaktet meg etter at moren døde. Hun hadde ikke noe sted hun følte seg trygg.»
«Og du lot henne bo i huset vårt uten å spørre meg?»
«Bare noen netter. Det var meningen, i hvert fall.»
Jeg stirret på kjøkkenvinduet.
«Hvor?»
«I den gamle baktrappen. Hun kjente den fra hun var liten.»
Jeg kunne nesten ikke forstå ordene hans.
I flere måneder hadde jeg levd i et hus hvor en annen person hadde hatt mulighet til å komme og gå uten at jeg visste det.
«Hvorfor fortalte du meg ingenting?»
«Maja ba meg love å holde det hemmelig.»
«Jeg er kona di.»
«Jeg vet det.»
«Det er mitt barndomshjem.»
«Jeg vet det også.»
Han så ned.
«Jeg trodde hun skulle kontakte et krisesenter. Da jeg dro ut denne gangen, hadde jeg ikke hørt fra henne på flere uker.»
«Og Leif? Hvorfor hadde han fremdeles nøkkel?»
«Han hjalp meg med taket i fjor. Jeg glemte å få den tilbake.»
«Han kan ha kommet inn mens jeg sov.»
«Det skjønte jeg først da du fortalte om mannen i gangen.»
Jeg ble stående ved vinduet.
Hendene mine skalv.
«Du skulle ha sagt fra.»
«Ja.»
For første gang forsøkte han ikke å forklare seg.
«Jeg ville hjelpe henne», sa han lavt. «Men jeg gjorde det på feil måte.»
Jeg fortalte ham hva Maja hadde sagt om morens død og den femten år gamle broren.
Sander ble blek.
«Leif har alltid sagt at det var en ulykke.»
«Mener du at jeg skal tro ham?»
«Nei. Jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger.»
Jeg avsluttet samtalen før han rakk å si mer.
Anette satt ved bordet.
Hun hadde hørt nok til å forstå.
«Du trenger ikke bestemme noe om ekteskapet ditt i dag», sa hun.
«Jeg vet ikke engang hvem han er.»
«Da begynner du med det du vet.»
Hun skjøv telefonen mot meg.
«Noen har tatt seg inn i huset. En kvinne ber om hjelp. En gutt kan være redd hjemme hos faren sin. Det er det viktigste akkurat nå.»
Jeg ringte politiet og fortalte om samtalen med Sander.
Da jeg var ferdig, la jeg nøkkelen Leif hadde levert fra seg, i en liten plastpose.
Før vi dro til Anette, gikk jeg en siste runde gjennom huset.
Baktrappen sto åpen.
Vannflasken var borte.
Men på det nederste trinnet lå en liten lapp.
Han leter etter opptaket. Ikke la ham finne det før Emil er trygg.
May you like
Nederst hadde Maja skrevet ett ord.
Unnskyld.
