Kapittel 3 - Mannen med reservenøkkelen
Anette kom med kaffe og en overnattingsbag litt etter seks.
Hun fant meg på kjøkkenet, iført ullgenser over nattøyet.
«Du skal bli med hjem til meg», sa hun.
«Jeg vil først forstå hvordan de kom inn.»
«Ida, dette er ikke et restaureringsprosjekt.»
Hun hadde rett.
Men jeg hadde brukt halve voksenlivet på å reparere gamle bygninger. Jeg visste forskjellen på en vegg som var hul fordi den var dårlig bygget, og en vegg som skjulte et rom.
Panelet bak skapet tilhørte den siste kategorien.
Vi gikk opp på soverommet.
Anette holdt telefonen mens jeg undersøkte gulvlistene.
Et felt ved skapet var nyere enn resten. Malingen hadde samme farge, men ikke samme glans.
«Har Sander arbeidet her?» spurte hun.
«Han skiftet noen lister i vår.»
«Da kan du spørre ham.»
«Det har jeg prøvd.»
Jeg hadde akkurat tatt bilde av panelet da en bil svingte inn på gårdsplassen.
En mørk varebil.
Leif Lunde steg ut med en termos i hånden.
Han var femtiåtte år, kraftig bygd og alltid kledd som om han nettopp hadde forlatt en byggeplass.
«Sander ringte», sa han da jeg åpnet.
Jeg hadde ikke invitert ham.
«Jeg hørte at du hadde hatt ubudne gjester.»
«Politiet har vært her.»
«Bra. Det finnes mye rart folk kan finne på.»
Han kikket forbi meg, mot trappen.
«Var det en ung kvinne?»
Jeg kjente et kaldt drag gjennom brystet.
«Hvorfor spør du?»
Leif smilte ikke lenger.
«Jeg så noen ved veien i går kveld. Ei jente med mørkt hår.»
«Hva gjorde hun?»
«Gikk rundt uten jakke. Så ganske forvirret ut.»
Anette stilte seg ved siden av meg.
«Har du meldt fra om henne?»
«Det er ikke nødvendig. Jeg tror jeg vet hvem det er.»
Han så direkte på meg.
«Maja, datteren min. Hun har hatt det vanskelig etter at moren døde.»
Jeg hadde hørt navnet, men kjente henne nesten ikke.
Leif fortsatte -
«Hvis hun kommer tilbake, må dere ikke slippe henne inn. Hun kan finne på å si de merkeligste ting.»
«Hvorfor skulle hun komme hit?» spurte jeg.
Han svarte ikke med en gang.
«Hun kjente Solveig.»
Han løftet termosen.
«Jeg tenkte dere kunne trenge noe varmt. Og jeg kan se på døren i vedskjulet.»
«Politiet har undersøkt den», sa jeg.
«Ja, men jeg kan fikse låsen.»
«Det ordner jeg selv.»
Han sto et øyeblikk uten å bevege seg.
Så tok han frem et lite nøkkelknippe.
«Sander ga meg en reservenøkkel da jeg hjalp til med taket.»
En av nøklene hadde en rød plastbrikke.
Jeg kjente den igjen.
Det var nøkkelen til kjøkkendøren vår.
«Jeg vil gjerne ha den tilbake», sa jeg.
Leif betraktet meg lenge før han la den i hånden min.
Etter at han hadde kjørt, spurte Anette -
«Hvorfor så han så sint ut?»
Jeg visste ikke.
Men da jeg gikk tilbake til kjøkkenet, oppdaget jeg at duggen på innsiden av vinduet over vasken var strøket bort i seks korte spor.
May you like
Noen hadde skrevet med en finger.
Hun falt ikke.
