Kapittel 2 - Den låste døren
Politiet kom før klokken fire.
Jeg hadde sittet på gulvet med ryggen mot sengen og telefonen i hånden. Dunkene bak skapet hadde sluttet, men jeg våget ikke nærme meg veggen.
To politibetjenter undersøkte huset mens jeg ventet på kjøkkenet sammen med en tredje.
Jeg het Ida Vik, var trettiseks år og hadde bodd i det hvite trehuset utenfor Ogna i snart tre år.
Jeg hadde arvet det etter bestemoren min, Solveig.
Hun hadde alltid kalt det et hus med flere historier enn rom.
Den natten begynte jeg å forstå hva hun hadde ment.
«Har mannen din tilgang til telefon?» spurte betjenten.
«Ja, vanligvis. Han jobber med vedlikehold på en plattform i Nordsjøen.»
«Når kommer han hjem?»
«Om fem dager.»
Jeg prøvde å ringe Sander. Samtalen gikk rett til telefonsvareren.
Betjenten noterte tidspunktet.
Da de andre kom tilbake, fortalte de at alle ytterdørene var lukket. Ingen vinduer var knust.
Men døren til vedskjulet sto på gløtt.
«Den er gammel», sa jeg. «Det hender låsen setter seg fast.»
«Når var du der sist?»
«I går ettermiddag. Jeg er sikker på at jeg låste.»
Betjentene fant våte fotavtrykk på gulvet i skjulet. De fotograferte merkene og undersøkte døren.
Jeg fortalte om lydene bak skapet.
En av betjentene flyttet møbelet forsiktig ut fra veggen.
Der var det bare et gammelt, malt panel.
Han banket på treverket.
Lyden var hul.
«Det kan være et tidligere oppbevaringsrom», sa han.
«Bestemor fortalte aldri om noe slikt.»
De undersøkte panelet uten å finne en synlig åpning. En av dem foreslo at huset kunne ha hatt en eldre planløsning.
Før de dro, forklarte de hva de hadde dokumentert, og ba meg ta kontakt dersom jeg oppdaget noe nytt. Jeg fikk også beskjed om å overnatte et annet sted hvis jeg følte meg utrygg.
Jeg ringte venninnen min, Anette, som bodde et kvarters kjøring unna. Hun svarte søvnig, men tilbød seg straks å komme.
Så ringte Sander tilbake.
Ansiktet hans dukket opp på skjermen, opplyst av et hvitt taklys.
«Ida? Hva har skjedd?»
Jeg fortalte alt.
Han lyttet uten å avbryte.
Men da jeg nevnte skapet, endret uttrykket hans seg.
«Flyttet politiet det?»
«Ja.»
«Fant de noe?»
«Nei. Hvorfor spør du?»
Han så bort fra kameraet.
«Det er gamle installasjoner i den veggen. Ikke begynn å rive noe selv.»
«Sander, noen har vært inne på soverommet vårt.»
«Jeg skjønner det. Jeg skal prøve å ordne noe.»
«Hva mener du?»
«Jeg ringer Leif. Han har hjulpet meg med huset før.»
Leif Lunde var en lokal entreprenør. Han hadde kjent bestemor i mange år.
«Ikke ring noen ennå», sa jeg. «Jeg vil vite hvem som har vært her.»
Sander nikket, men virket ukonsentrert.
Rett før vi avsluttet, sa han -
«Ida, det er én ting til.»
«Hva da?»
Han nølte.
«Hvis du finner noe i den gamle baktrappen, må du ringe meg før du gjør noe annet.»
Jeg stirret på ham.
May you like
«Hvilken baktrapp?»
Men forbindelsen brøt før han svarte.
