Kapittel 4 - Det bestemor aldri fortalte
Jeg tok bilde av skriften før duggen forsvant.
Så ringte jeg politiet igjen.
Denne gangen ba de meg komme innom for å gi en mer utfyllende forklaring og vise fotografiene. De lovet også å se nærmere på opplysningene om reservenøkkelen.
Anette ville fremdeles ha meg med hjem.
Jeg lovet å bli hos henne den natten.
Først måtte jeg snakke med Berit Nærbø.
Berit hadde vært bestemors nærmeste venninne. Hun var syttito år, hadde arbeidet som bibliotekar og bodde i et lite hus lenger oppe i veien.
Da jeg viste henne bildet av skriften, ble hun stille.
«Har du sett Maja?» spurte hun.
«Nei. Bare hørt en kvinnestemme.»
Berit ba oss komme inn.
Hun satte frem kaffe og fant frem et gammelt fotoalbum.
På et bilde fra sommeren 2003 satt bestemor på trappen med to barn.
Den ene var meg, tretten år gammel.
Den andre var en mørkhåret jente med en rød sykkel ved siden av seg.
«Maja», sa Berit.
Jeg husket henne plutselig.
Ikke ansiktet.
Men hvordan hun alltid spurte om hun kunne bli til kveldsmaten.
«Hun kom ofte hit når det var vanskelig hjemme», fortsatte Berit.
«Hva mener du med vanskelig?»
Berit strøk hånden over albumet.
«Astrid, moren hennes, hadde det ikke godt med Leif. Solveig prøvde å hjelpe, men Astrid var redd.»
«Redd for mannen sin?»
Berit nikket.
Jeg kjente meg kvalm.
«Hvorfor har ingen fortalt meg dette?»
«Fordi Astrid ba oss om å tie. Og fordi Leif var flink til å få folk til å tvile på det de så.»
Berit reiste seg og hentet en liten konvolutt fra en skuff.
Den var adressert til meg.
Jeg gjenkjente bestemors håndskrift.
«Hun ba meg gi deg denne hvis du en dag begynte å stille spørsmål om huset.»
Jeg åpnet konvolutten.
Inni lå en gammel plantegning.
Huset vårt hadde tidligere vært delt i to boenheter. Mellom det øverste soverommet og vedskjulet gikk en smal baktrapp.
Den var tegnet inn på plantegningen, men hadde vært skjult bak vegger så lenge jeg kunne huske.
Under tegningen sto en kort beskjed -
Noen dører må være skjult for at mennesker skal være trygge. Men ingen skal måtte gjemme seg for alltid.
Jeg leste setningen flere ganger.
«Hva brukte bestemor baktrappen til?» spurte jeg.
Berit så ned.
«Hun lot mennesker komme seg inn og ut uten å bli sett.»
«Hvilke mennesker?»
«For det meste kvinner som trengte et trygt sted en natt eller to.»
Anette la en hånd på armen min.
«Ida, du trenger ikke gjøre dette alene.»
Berit lukket albumet.
«Hvis Maja er tilbake, er det en grunn.»
«Moren hennes døde i fjor», sa jeg.
«Hun døde i februar», svarte Berit. «Leif fortalte alle at hun falt i trappen utenfor huset.»
May you like
Så møtte hun blikket mitt.
«Men Solveig hadde advart meg mot akkurat den mannen.»
