Kapittel 5 - Kvinnen bak skapet
Vi kjørte tilbake til huset ved femtiden.
Jeg hadde bestemt meg for å hente klær, noen papirer og bestemors gamle notatbøker. Deretter skulle jeg bli hos Anette.
Regnet hadde gitt seg.
En smal stripe sol lå over jordene, og langt borte kunne jeg se bølgene slå mot stranden på Ogna.
Huset så fredelig ut.
Det var nesten verre.
Anette ventet på kjøkkenet mens jeg gikk opp.
Skapet sto fortsatt noen centimeter fra veggen etter politiets undersøkelse.
Jeg satte meg på huk.
Nederst i panelet fant jeg et lite merke etter en finger som hadde dratt gjennom støvet.
Så oppdaget jeg en sprekk.
Jeg la hånden mot treverket.
Det ga etter.
En smal dør åpnet seg innover.
Bak den var det mørkt.
Lukten av gammelt tre, våt ull og kald luft slo mot meg.
«Hallo?» hvisket jeg.
Ingen svarte.
Jeg lyste inn med telefonen.
En bratt, smal trapp forsvant ned i huset.
På det øverste trinnet sto en vannflaske og en sammenbrettet genser.
Noen hadde vært der nylig.
«Ida?»
Anette ropte nedenfra.
Jeg skulle til å svare da noe beveget seg i mørket.
En ung kvinne kom til syne.
Hun var barføtt, med mørkt hår samlet i en løs flette. En tynn stripe tørket blod gikk fra tinningen og ned mot øret.
«Vær stille», sa hun.
Jeg gjenkjente stemmen.
«Det var du som var på soverommet mitt.»
Hun nikket.
«Hvorfor?»
«Fordi jeg hørte ham komme inn.»
«Hvem?»
Hun lukket øynene.
«Faren min.»
Jeg stirret på henne.
«Maja?»
Hun nikket igjen.
Hun så eldre ut enn på bildet hos Berit, men de mørke øynene var de samme.
«Du må gå til politiet», sa jeg.
«Jeg har prøvd å fortelle sannheten før.»
«Om hva?»
Maja grep tak i dørkarmen.
«Mamma døde ikke slik han sier.»
Jeg tenkte på skriften på kjøkkenvinduet.
«Hva skjedde?»
«De kranglet. Jeg hørte henne skrike gjennom telefonen. Så ble det stille.»
«Var du der?»
«Nei. Men lillebroren min var hjemme.»
«Hvor gammel er han?»
«Femten.»
Hun så mot trappen.
«Han heter Emil. Pappa sier at jeg ødelegger familien hvis jeg begynner å snakke.»
Jeg tok et skritt nærmere.
«Maja, du kan få hjelp. Begge to kan få hjelp.»
Hun begynte å gråte, men tørket ansiktet raskt.
«Han vet at jeg har noe fra den kvelden.»
«Hva da?»
Hun så rett på meg.
«Et opptak.»
Nede på kjøkkenet ringte Anettes telefon.
Maja stivnet.
«Jeg må gå.»
«Vent. Vi kan ringe politiet sammen.»
Hun ristet på hodet.
«Ikke før jeg vet at Emil er trygg.»
Så forsvant hun ned den trange trappen.
Jeg sto igjen med telefonen i hånden.
Noen sekunder senere kom Anette løpende opp.
«Ida! Det var politiet.»
«Hva sa de?»
Hun så ut som om hun knapt fikk frem ordene.
«De har snakket med Leif. Han hevder at datteren har truet ham, og at hun kan være farlig.»
Jeg så mot den åpne døren.
«Det er ikke henne jeg er redd for.»
Da vibrerte telefonen min.
May you like
En melding fra Sander.
Ida, jeg må fortelle deg noe om Maja. Jeg håpet jeg skulle rekke hjem før du fant ut av det.
